Vårt Land skriver i dag om biskop Per Oskar Kjølaas som har omtanke for bøndene i Nord-Norge som er rammet av dårlige avlinger. Nok en gang viser biskopen varme og omtanke utover det man kanskje skulle forvente. Så bra, tenker jeg! Mange er i ferd med å gi opp som bønder. Vanskelig er det fra før å drive lønnsomt jordbruk i Norge, og enda vanskeligere er det når ikke engang været er slik som det skulle vært. Hvem man skal skylde på trenger man ikke spekulere i, om det er Vårherre eller klima eller menneskeskapt eller hvafforno. Været er der, og det er ingenting vi kan gjøre med det. Men! Vi kan vise omtanke, interesse, epmati, sympati, ja til og med be for det i gudstjenesten. Ikke på søndag, men hver søndag?
I Kirkenes i dag er det fint vær. Allerede har det vært frostnetter. -10 grader var det på Sandnes kirkegård natt til mandag. Det er ikke vanlig. Noe er i gjære. Men i dag er det fint!
Temaskifte... jeg er kommet nesten i orden i nyhuset! Nå venter jeg bare på at kommunen skal ta kontakt og si til meg når de har tenkt å komme og pusse opp den såkaldte "dusjen". Og på fredag kommer mamma. Det blir bra. Så etter jobb i dag blir det bok-utpakking og istandsetting av kontor. Og litt kaffe kanskje.
onsdag 1. september 2010
tirsdag 31. august 2010
Innsettelsesgudstjeneste 14. søndag etter pinse!
(Syng litt på hallelujarefrenget på solsangen mens du fisker opp en gedigen prestekrage fra kjortelen og begynner og nappe kronblader. Oi. Elsker. Oi. Oi. Men, æ har jo ikke tid! Og egentlig så like æ han jo ikke. Og ho e jo så frekk. Og dem e jo så alt førr vellykka. Og han e jo direkte slem! Og ho mobba mæ på skoln. Åsså nu ska æ elske? Det her må vi finne ut av. Korsn ska vi løse dettan? )
(Gå til prekestolen.)
Skal vi se. I dag e det en preketekst som kanskje kan hjelpe oss med det problemet som prestekragen gir oss. Og som vi innimellom ikke helt vet hvordan vi skal løse.
Dette hellige evangelium står hos evangelisten Matteus i det 5. kapittel:
Dere har hørt det er sagt: ' Du skal elske din neste og hate din fiende.' Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som krenker dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? Vær da fullkomne slik deres himmelske Far er fullkommen.
Kjære Gud, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet.
Det er vanskelig dette med kjærligheten. Aldri kommer vi helt til bunns i det. Fordi det er så stort. Og i vårt norske språk rommer ordet så mange forskjellige former for kjærlighet. Grekerne, de hadde flere ord for kjærlighet. Slik som i teksten vi leste: elsk deres fiender. Her brukes agape. Det å være glad i på en selvoppofrende måte. Gudelik kjærlighet uten betingelser. Betingelsesløs sier vi ofte. En helt annen form for kjærlighet enn eros, den sensuelle, eller filios, den vennskapelige og lidenskapelige. I Nytestamentet snakkes det oftest om agape, og det nettopp fordi Jesus har sitt fokus på den medmenneskelige kjærligheten og hele skriften med alle Pauli brev og de andre tekstene preges av dette.
Og med det blir det vanskelig for oss. Å elske sine fiender. For hvem er våre fiender? Vår fiende?
“Hold deg for god til å snakke stygt om dem. Fall ikke ned på andre sitt nivå. Smil og vær hyggelig. Særlig mot de som har gjort deg vondt. For du vinner ingenting ved å se stygt på andre og sparke kråkefot på noen.”
Alt dette har min mor og min far sagt til meg fra jeg var liten. Og jeg kommer ikke fra noe spesielt kristent hjem. Jo, som lærerunge var jeg ofte med på skolegudstjenester og andre møtepunkter med stedets prest. Et helt vanlig nordnorsk hjem med gudstro innbakt i hverdagen. Ikke nødvendigvis bønn og bibellesing. Men slike små drypp av visdom som jeg i voksen alder ser hvor kommer fra.
Så gjelder det da: å stadig vekk og på nytt og på nytt ta disse rådene på alvor. Minne seg selv på man ikke vinner frem ved å ty til baksnakk, hissige raseriutbrudd eller strigråt i møte med vanskelige, skremmende og aggresjonsskapende situasjoner. Noen ganger kan det være vanskelig. Det er det sikkert flere av oss her som har kjent på. Når man kommer hjem fra jobb, sliten og trett. Hjem til mas og sure miner. Når man opplever dårlig service på en butikk og har fryktelig lyst til å vri av seg en salig reprimande. Når man får høre rykter om seg selv som andre har satt ut.
Det er kanskje ikke så vanskelig i slike situasjoner å heve seg over det, smile og gå videre.
Vanskelig blir det først når man opplever overgrep. Vold i nære relasjoner. Krig. Mobbing. Forfordeling. Diskriminering. Rasisme. Urettferdighet.
Skal man da bare vende det andre kinnet til? Blir ikke det å gjøre et enda større overtramp mot seg selv, eller som vitne, mot andre? Eller skal man slå tilbake? Vil ”makten” lære noe av det? Dette er vanskelig. Hver dag er dette vanskelig.
Bjørnstjerne Bjørnson sa det: ” I valg mellom falske venner og åpne fiender har jeg alltid foretrukket det siste.” Richard Burton sa at ”menneskets største fiende er mennesket.”
Og Martin Luther King Jr. sa noe slikt som ” Jesus ba oss aldri om å like alle våre medmennesker. Han visste at det var umulig. Han sa vi skulle elske dem. Å elske dem vil si å alltid gjøre godt mot dem.”
Og med disse ordene omfavner Luther King Jesu ord fra bergprekenen. Elsk deres fiender. Jesus leder oss ved forbilde. Han helbredet sine fiender. Han ba for dem. Han døde for dem. Herre, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør, var Jesu siste ord. Han likte nok ikke alle de ufordragelige fariseerne og skriftlærde han møtte. Sikkert ikke alle disiplene heller innimellom. Men han elsket dem. Ville dem vel. Gjorde vel. Ingen forskjell. En fullkommenhet vi kan beundre. Som vi kan strekke oss etter. En helhet. Strekke seg etter å forsøke bli et helt menneske. Et fullkomment menneske.
Et såret menneske som har fått sjelen knekt og kroppen nedverdiget kan ikke tvinges til å verken like eller elske sin overgriper. Men ved hjelp av tid. Og rom. Og kjærlighet fra andre kan mennesket kanskje en gang komme til en fred med seg selv og med det som har skjedd. Den som har gjort en vondt. En bønn om rettferdighet. En bønn om innsikt, visdom og endring. I kjærlighetens tegn. Og i Guds navn. For det er ikke kjærlighet å la misbruk få fortsette. Ikke kjærlighet å la andre utnytte en. Kjærligheten driver oss til å stoppe misbruk, både for den misbruktes del og for misbrukerens egen del. Kjærligheten driver oss til å varsle om utrettferdighet ondskap.
Så kjærlighet innebærer rettferdighet. Og det å elske innebærer også det å kunne si ifra. Jesus formaner oss til å vende det andre til i stedet for å ta øye for øye. Men han maner oss ikke til å være dumsnille. Han maner oss til å strekke oss etter fullkommenhet. Etter helhet. Mandela snudde et helt apartheidregime. Luther King Jr. sto opp for rasisme, segregering og diskriminering. Og vi? Jo vi sitter med hver vår lille prestekrage der vi hver dag napper ut kronblader: elsker, elsker ikke. Elsker, elsker ikke. Hver dag. Det er der vi må begynne. Ikke nappe de ut. Men heller beundre prestekragen på avstand og takke for at den finnes, slik Frans av Assisi takker vår gode Gud for alle ting; for sol, måne, stjerner, ild og alt det Gud har skapt slik at vi kan leve og strekke oss mot det å bli hele mennesker. Og hver gang vi blir én del helere i det store puslespillet som er oss, så møter vi mirakelet om at det er mulig!
Så kanskje vi en dag, i en fremtid der Guds kjærlighet har fått virke i oss, kan elske våre fiender. Ikke i kraft av de handlingene de har gjort, men i kraft av at også de er våre medmennesker. Vår neste. Like mye som våre venner er. Det er vanskelig dette livet vårt. Et vanskelig liv, en vanskelig verden, der Gud viser oss en vei vi kan velge å gå. Hver dag et skritt nærmere fullkommenheten. Nærmere helheten. Nådens helhet.
Nådige Skaper, skap i oss en grenseløs kjærlighet som vi kan øse fra og gi videre til vår neste.
Nådige Frigjører, fri oss fra fordommer og hat som stenger veien for din kjærlighet til oss.
Nådige Livgiver, gjør oss levende i det livet du har skapt oss til, et liv i din kjærlighet i den treenige Guds tjeneste for våre medmennesker.
(Gå til prekestolen.)
Skal vi se. I dag e det en preketekst som kanskje kan hjelpe oss med det problemet som prestekragen gir oss. Og som vi innimellom ikke helt vet hvordan vi skal løse.
Dette hellige evangelium står hos evangelisten Matteus i det 5. kapittel:
Dere har hørt det er sagt: ' Du skal elske din neste og hate din fiende.' Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som krenker dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? Vær da fullkomne slik deres himmelske Far er fullkommen.
Kjære Gud, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet.
Det er vanskelig dette med kjærligheten. Aldri kommer vi helt til bunns i det. Fordi det er så stort. Og i vårt norske språk rommer ordet så mange forskjellige former for kjærlighet. Grekerne, de hadde flere ord for kjærlighet. Slik som i teksten vi leste: elsk deres fiender. Her brukes agape. Det å være glad i på en selvoppofrende måte. Gudelik kjærlighet uten betingelser. Betingelsesløs sier vi ofte. En helt annen form for kjærlighet enn eros, den sensuelle, eller filios, den vennskapelige og lidenskapelige. I Nytestamentet snakkes det oftest om agape, og det nettopp fordi Jesus har sitt fokus på den medmenneskelige kjærligheten og hele skriften med alle Pauli brev og de andre tekstene preges av dette.
Og med det blir det vanskelig for oss. Å elske sine fiender. For hvem er våre fiender? Vår fiende?
“Hold deg for god til å snakke stygt om dem. Fall ikke ned på andre sitt nivå. Smil og vær hyggelig. Særlig mot de som har gjort deg vondt. For du vinner ingenting ved å se stygt på andre og sparke kråkefot på noen.”
Alt dette har min mor og min far sagt til meg fra jeg var liten. Og jeg kommer ikke fra noe spesielt kristent hjem. Jo, som lærerunge var jeg ofte med på skolegudstjenester og andre møtepunkter med stedets prest. Et helt vanlig nordnorsk hjem med gudstro innbakt i hverdagen. Ikke nødvendigvis bønn og bibellesing. Men slike små drypp av visdom som jeg i voksen alder ser hvor kommer fra.
Så gjelder det da: å stadig vekk og på nytt og på nytt ta disse rådene på alvor. Minne seg selv på man ikke vinner frem ved å ty til baksnakk, hissige raseriutbrudd eller strigråt i møte med vanskelige, skremmende og aggresjonsskapende situasjoner. Noen ganger kan det være vanskelig. Det er det sikkert flere av oss her som har kjent på. Når man kommer hjem fra jobb, sliten og trett. Hjem til mas og sure miner. Når man opplever dårlig service på en butikk og har fryktelig lyst til å vri av seg en salig reprimande. Når man får høre rykter om seg selv som andre har satt ut.
Det er kanskje ikke så vanskelig i slike situasjoner å heve seg over det, smile og gå videre.
Vanskelig blir det først når man opplever overgrep. Vold i nære relasjoner. Krig. Mobbing. Forfordeling. Diskriminering. Rasisme. Urettferdighet.
Skal man da bare vende det andre kinnet til? Blir ikke det å gjøre et enda større overtramp mot seg selv, eller som vitne, mot andre? Eller skal man slå tilbake? Vil ”makten” lære noe av det? Dette er vanskelig. Hver dag er dette vanskelig.
Bjørnstjerne Bjørnson sa det: ” I valg mellom falske venner og åpne fiender har jeg alltid foretrukket det siste.” Richard Burton sa at ”menneskets største fiende er mennesket.”
Og Martin Luther King Jr. sa noe slikt som ” Jesus ba oss aldri om å like alle våre medmennesker. Han visste at det var umulig. Han sa vi skulle elske dem. Å elske dem vil si å alltid gjøre godt mot dem.”
Og med disse ordene omfavner Luther King Jesu ord fra bergprekenen. Elsk deres fiender. Jesus leder oss ved forbilde. Han helbredet sine fiender. Han ba for dem. Han døde for dem. Herre, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør, var Jesu siste ord. Han likte nok ikke alle de ufordragelige fariseerne og skriftlærde han møtte. Sikkert ikke alle disiplene heller innimellom. Men han elsket dem. Ville dem vel. Gjorde vel. Ingen forskjell. En fullkommenhet vi kan beundre. Som vi kan strekke oss etter. En helhet. Strekke seg etter å forsøke bli et helt menneske. Et fullkomment menneske.
Et såret menneske som har fått sjelen knekt og kroppen nedverdiget kan ikke tvinges til å verken like eller elske sin overgriper. Men ved hjelp av tid. Og rom. Og kjærlighet fra andre kan mennesket kanskje en gang komme til en fred med seg selv og med det som har skjedd. Den som har gjort en vondt. En bønn om rettferdighet. En bønn om innsikt, visdom og endring. I kjærlighetens tegn. Og i Guds navn. For det er ikke kjærlighet å la misbruk få fortsette. Ikke kjærlighet å la andre utnytte en. Kjærligheten driver oss til å stoppe misbruk, både for den misbruktes del og for misbrukerens egen del. Kjærligheten driver oss til å varsle om utrettferdighet ondskap.
Så kjærlighet innebærer rettferdighet. Og det å elske innebærer også det å kunne si ifra. Jesus formaner oss til å vende det andre til i stedet for å ta øye for øye. Men han maner oss ikke til å være dumsnille. Han maner oss til å strekke oss etter fullkommenhet. Etter helhet. Mandela snudde et helt apartheidregime. Luther King Jr. sto opp for rasisme, segregering og diskriminering. Og vi? Jo vi sitter med hver vår lille prestekrage der vi hver dag napper ut kronblader: elsker, elsker ikke. Elsker, elsker ikke. Hver dag. Det er der vi må begynne. Ikke nappe de ut. Men heller beundre prestekragen på avstand og takke for at den finnes, slik Frans av Assisi takker vår gode Gud for alle ting; for sol, måne, stjerner, ild og alt det Gud har skapt slik at vi kan leve og strekke oss mot det å bli hele mennesker. Og hver gang vi blir én del helere i det store puslespillet som er oss, så møter vi mirakelet om at det er mulig!
Så kanskje vi en dag, i en fremtid der Guds kjærlighet har fått virke i oss, kan elske våre fiender. Ikke i kraft av de handlingene de har gjort, men i kraft av at også de er våre medmennesker. Vår neste. Like mye som våre venner er. Det er vanskelig dette livet vårt. Et vanskelig liv, en vanskelig verden, der Gud viser oss en vei vi kan velge å gå. Hver dag et skritt nærmere fullkommenheten. Nærmere helheten. Nådens helhet.
Nådige Skaper, skap i oss en grenseløs kjærlighet som vi kan øse fra og gi videre til vår neste.
Nådige Frigjører, fri oss fra fordommer og hat som stenger veien for din kjærlighet til oss.
Nådige Livgiver, gjør oss levende i det livet du har skapt oss til, et liv i din kjærlighet i den treenige Guds tjeneste for våre medmennesker.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånds navn, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
tirsdag 24. august 2010
Troll vurderes anmeldt etter Aronnesrocken? LOL!
Vårt Land skriver i dag om metalbandet Troll som opptrådte på Arronesrocken nå for ikke så lenge siden. For hva har skjedd? Jo, Alta Krf har "vurdert å anmelde" bandet fordi de har spilt låten Drep de kristne på rocken. Nuvel. La oss se på tingenes tilstand. Hva er det Krf reagerer på? Jo, tittelen. Selve teksten er tilnærmet umulig å skjelne ord fra ord. Nå var jeg ikke på Aronnesrocken og hørte bandet, men jeg har lyttet på musikken tidligere og har fulgt bandet med ujevne mellomrom gjennom årenes løp. Og av de fem platene bandet har gitt ut, er ikke hverken albumet eller låten det beste bandet har prestert. Den siste platen er, etter min oppfatning, den beste både teknisk, uttrykksmessig og lydmessig. Sett bort ifra teksten. For den kan man da si mye om. Men hver har sin smak; ja, jeg måtte til og med anskaffe meg noen plater med Dimmu Borgir bare for kosens del. Så får man da heller la være å lytte så nøye på tekstene akkurat i det øyeblikket akkurat den plata står i spilleren.
Dette ble en smule usammenhengende. Dere får tilgi meg, jeg har aldri vært noen flink musikkanmelder. Poenget mitt er: hvorfor i alle dager gidder Alta Krf sutre over en låt spilt av et black-metal-band, en låt fra det herrens år 1996? Eller, det er jo egentlig ikke låten heller, men tittelen de reagerer på. Jeg er brennsikker på at ingen av medlemmene i Krf var tilstede under selve konserten til Troll. En konsert jeg vil anta var forrykende energisk og bra.
La disse små/store norske og utenlandske "liksomsatanbandene" få være i fred. Satanismegimmicken er bare et spill for galleriet. De er egentlig søte små gutter med langt hår som gjør seg fantastisk godt ved kjøkkenbenken i full brødbaking. Sinnsykt dyktige musikere er de også. Det er bare sjangeren som ikke passer for alle sarte sjeler i dette vårt lille land.
Ta meg for eksempel: stor beundrer av Marilyn Mansons musikk. Dype og samfunnsaktuelle tekster og bra musikk forøvrig. Men ryktene vil ha det til at han faktisk er ordinert prest i The Satanic Church (ja den ja, stiftet av Anthony La Vey himself). Gjør det ham til et dårligere menneske enn meg? Nei. Han har en annen religion enn meg og fortjener like mye respekt som envher men et annet trosliv enn meg. De som har lest The Satanic Bible skjønner hva jeg snakker om. Det er mye visdom i den og.
Uansett; før man vurderer å gå til anmeldelse, bør man være tilstede og man må skjønne hva det dreier seg om. Ta Burzum for eksempel. Grevens band. Rævvadårlig metal (om metal i det hele tatt). Og en kime til dustete handlinger blant idiotfans. Og idiotfans finnes i de fleste musikkgenre. Hiphopere og rappere skyter og dreper (NOEN av de). Likewise med NOEN black-metal-fans. Men jaggu finner du ikke massemordere som hører på Mozart eller som har deltatt på Gaither homecoming også.
Stop blaming the music!
Dette ble en smule usammenhengende. Dere får tilgi meg, jeg har aldri vært noen flink musikkanmelder. Poenget mitt er: hvorfor i alle dager gidder Alta Krf sutre over en låt spilt av et black-metal-band, en låt fra det herrens år 1996? Eller, det er jo egentlig ikke låten heller, men tittelen de reagerer på. Jeg er brennsikker på at ingen av medlemmene i Krf var tilstede under selve konserten til Troll. En konsert jeg vil anta var forrykende energisk og bra.
La disse små/store norske og utenlandske "liksomsatanbandene" få være i fred. Satanismegimmicken er bare et spill for galleriet. De er egentlig søte små gutter med langt hår som gjør seg fantastisk godt ved kjøkkenbenken i full brødbaking. Sinnsykt dyktige musikere er de også. Det er bare sjangeren som ikke passer for alle sarte sjeler i dette vårt lille land.
Ta meg for eksempel: stor beundrer av Marilyn Mansons musikk. Dype og samfunnsaktuelle tekster og bra musikk forøvrig. Men ryktene vil ha det til at han faktisk er ordinert prest i The Satanic Church (ja den ja, stiftet av Anthony La Vey himself). Gjør det ham til et dårligere menneske enn meg? Nei. Han har en annen religion enn meg og fortjener like mye respekt som envher men et annet trosliv enn meg. De som har lest The Satanic Bible skjønner hva jeg snakker om. Det er mye visdom i den og.
Uansett; før man vurderer å gå til anmeldelse, bør man være tilstede og man må skjønne hva det dreier seg om. Ta Burzum for eksempel. Grevens band. Rævvadårlig metal (om metal i det hele tatt). Og en kime til dustete handlinger blant idiotfans. Og idiotfans finnes i de fleste musikkgenre. Hiphopere og rappere skyter og dreper (NOEN av de). Likewise med NOEN black-metal-fans. Men jaggu finner du ikke massemordere som hører på Mozart eller som har deltatt på Gaither homecoming også.
Stop blaming the music!
mandag 16. august 2010
Marble Arch
I strive towards expectations
I cannot understand
They search my soul
They analyze
It's a breathtaking experience
I stumble my way through forestfields and oceans of pain
It crushes me
Keeps me down
It's a breathtaking experience
Say, do you understand the meaning of it all?
Do you see the light as it lights up your back?
When it casts the shadow of your immortal soul upon the ruins of your life?
What can I say, I'm merely a brick of clay in an marble arch
A fether in the duvey of eternity
I will wither
I will fall
It's a breathtaking experience
So harvest the fields
And analyze the expectations
Put the light on hold
Torch the forests of immortality
Trample me down
Make me lose my breath
Let me experience life
I cannot understand
They search my soul
They analyze
It's a breathtaking experience
I stumble my way through forestfields and oceans of pain
It crushes me
Keeps me down
It's a breathtaking experience
Say, do you understand the meaning of it all?
Do you see the light as it lights up your back?
When it casts the shadow of your immortal soul upon the ruins of your life?
What can I say, I'm merely a brick of clay in an marble arch
A fether in the duvey of eternity
I will wither
I will fall
It's a breathtaking experience
So harvest the fields
And analyze the expectations
Put the light on hold
Torch the forests of immortality
Trample me down
Make me lose my breath
Let me experience life
fredag 13. august 2010
Mannefall i prestekall? Neh, heller prestefall...
Vårt Land skriver i dag en artikkel om det faktum at det er færre og færre menn som ordineres til prestetjeneste. Men de velger å se bort fra det faktum at det er færre og færre som overhodet lar seg ordinere til prestetjeneste.
Jeg ble uteksaminert og ordinert våren 2008. Da ble det meg fortalt at på landsbasis var det 52 teologiske kandidater uteksaminert fra våre utdanningsinstitusjoner. Kun 25% av disse ble menighetsprester. Hvor ble det av resten?
Vårt Land setter opp flere grunner som kan han noe å gjøre med at færre menn velger presteyrket. Men de glemmer den viktigste. For presteyrket er i endring og har vært i endring lenge. Fra embedsmann og godt betalt til omsorgsperson/sosialarbeider og lavtlønnet. Klart menn skyr det! Og de fleste kvinner og.
Og så kan man hive på flere grunner:
- Den norske kirkes totale utydelighet og famling i teologiske spørsmål som gjør at mange ikke overhodet føler seg kallet til tjeneste
- Manglende personalkompetanse og personalpolitikk, både på sentralt, regionalt og lokalt nivå som fører til mange konflikter, sykemeldinger og slitne prester
- Dårlige ledere og mellomledere
- To arbeidsgiverlinjer som gjør det utydelig å arbeide lokalt og som ofte er grobunn for lokale arbeidskonflikter
- Høy utdannelse og ikke tilsvarende lønn (kapellaner starter på ltr 50 etter 6 års utdannelse)
Nei, man blir ikke prest på grunn av lønnen. Ei heller på grunn av arbeidsforhold. Men for å holde folk i jobb, så må dette være på plass.Og det å være prest i dag er ikke det samme som å være prest på Læstadius' tid. Man er ikke autoriteten hevet over enhver annen i menigheten. Nei, man er en tjener, en del av et stabsfellesskap med andre ansatte, en del av et menighetsfellesskap og en inspirator til et personlig trosliv for den enkelte. Man er sjelesørger, ungdomsarbeider, irettesetter, predikant, lærer, musiker, innovatør, omsorgsarbeider, sosialarbeider, medmenneske og venn. Og i tillegg til alt dette, så skal man ha et privatliv. Og mange av oss har familie; gubbe, kjerring eller unger. Eller to av tre. For ikke å snakke om de som har eldre foreldre de må ta seg av. Og hobbyer.
Vel. Kall det ikke mannefall, Vårt Land. Kall det en generell prestemangel. Og hva skal man gjøre for å få bukt med den?
Jeg ble uteksaminert og ordinert våren 2008. Da ble det meg fortalt at på landsbasis var det 52 teologiske kandidater uteksaminert fra våre utdanningsinstitusjoner. Kun 25% av disse ble menighetsprester. Hvor ble det av resten?
Vårt Land setter opp flere grunner som kan han noe å gjøre med at færre menn velger presteyrket. Men de glemmer den viktigste. For presteyrket er i endring og har vært i endring lenge. Fra embedsmann og godt betalt til omsorgsperson/sosialarbeider og lavtlønnet. Klart menn skyr det! Og de fleste kvinner og.
Og så kan man hive på flere grunner:
- Den norske kirkes totale utydelighet og famling i teologiske spørsmål som gjør at mange ikke overhodet føler seg kallet til tjeneste
- Manglende personalkompetanse og personalpolitikk, både på sentralt, regionalt og lokalt nivå som fører til mange konflikter, sykemeldinger og slitne prester
- Dårlige ledere og mellomledere
- To arbeidsgiverlinjer som gjør det utydelig å arbeide lokalt og som ofte er grobunn for lokale arbeidskonflikter
- Høy utdannelse og ikke tilsvarende lønn (kapellaner starter på ltr 50 etter 6 års utdannelse)
Nei, man blir ikke prest på grunn av lønnen. Ei heller på grunn av arbeidsforhold. Men for å holde folk i jobb, så må dette være på plass.Og det å være prest i dag er ikke det samme som å være prest på Læstadius' tid. Man er ikke autoriteten hevet over enhver annen i menigheten. Nei, man er en tjener, en del av et stabsfellesskap med andre ansatte, en del av et menighetsfellesskap og en inspirator til et personlig trosliv for den enkelte. Man er sjelesørger, ungdomsarbeider, irettesetter, predikant, lærer, musiker, innovatør, omsorgsarbeider, sosialarbeider, medmenneske og venn. Og i tillegg til alt dette, så skal man ha et privatliv. Og mange av oss har familie; gubbe, kjerring eller unger. Eller to av tre. For ikke å snakke om de som har eldre foreldre de må ta seg av. Og hobbyer.
Vel. Kall det ikke mannefall, Vårt Land. Kall det en generell prestemangel. Og hva skal man gjøre for å få bukt med den?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
