Tekst: Fra Schönbergs musikal Les Miserables: "I dreamed a dream"
I dreamed a dream in time gone by
When hope was high
And life worth living
I dreamed that love would never die
I dreamed that God would be forgiving
Then I was young and unafraid
And dreams were made and used and wasted
There was no ransom to be paid
No song unsung, no wine untasted
But the tigers come at night
With their voices soft as thunder
As they tear your hope apart
And they turn your dream to shame
And still I dream he'll come to me
That we will live the years together
But there are dreams that cannot be
And there are storms we cannot weather
I had a dream my life would be
So different from this hell I'm living
So different now from what it seemed
Now life has killed the dream I dreamed.
Det å oppleve kjærlighet er noe helt spesielt. Det er noe jeg unner alle. Det å finne en man elsker. En man føler omsorg for. En som føler omsorg for en. Det å kunne være to. Det er en fantastisk ting. Og en forferdelig ting når den man elsker ikke elsker en tilbake.
Fantine, kvinnen som vi møter i musikalen Les Miserables har opplevd den store kjærligheten. Hun har truffet en mann som hun elsker, og hun har fått et kjærlighetsbarn med ham. Men mannen gjengjelder ikke følelsene, og stikker av. Fantine er alene tilbake, med et lite barn som trenger omsorg og omtanke. Noe Fantine har. Den kjærligheten som mor har. Men hverdagen er hard. Vi er i Frankrike, på randen av revolusjon, Fantine er fattig og ulykkelig. Heldigvis har hun jobb på fabrikk, men når de andre kvinnene på fabrikken får vite at hun har ei datter og ikke er gift, så gjør de det slik at hun mister jobben. Hun må sette bort datteren. Til det hun ikke vet er mennesker kun på jakt etter billig arbeidskraft som de kan misbruke til sin fortjeneste. Selv tvinges Fantine ut i prostitusjon. Og hun ender sine dager på et sykehus, i uvisse om hvordan datteren har det.
Fantines historie er ikke unik. Den er fiktiv, en bisetning i Victor Hugos roman, en bisetning i musikalen for å drive handlingen videre. Den er situert tilbake i tid, men likevel er den aktuell. Mange kvinner lever samme skjebne. Og mange mennesker har den samme kjærligheten til sine barn, mange mennesker har møtt den samme, den store kjærligheten, men blitt sveket og bedratt. Alle drømmer vi om det lykkelige livet. Alle har vi drømt om det, og alle lengter vi etter det.
Allehelgensdag er en dag til minne om alle de som har gått før oss. I den katolske kirke er det dagen da alle martyrer hedres. Hos oss er det vanlig å tenne lys på gravene. Det er sjeldent livet blir slik som vi ville at det skulle bli. I dag er dagen for å minnes det livet som har vært. Og det er dagen for å ønske velkommen det livet som kommer oss i møte. Fantine gav aldri opp. Hennes drivkraft var den kjærligheten hun hadde for sin datter. En dyp og varm kjærlighet som drev henne til det ytterste for at datteren skulle ha det bra. Fantine hadde en drøm, engang. Hun drømte en drøm, en gang i tiden. Da håpet var stort og livet verdt å leve. Da drømte hun at kjærligheten aldri ville dø, og at Gud ville tilgi. Men livet ble ikke det hun drømte om. Likevel ga Fantine aldri opp å drømme. Kjærligheten og omsorgen ga henne drivkraft, slik kjærligheten og omsorgen gir oss drivkraft. Og som Fantine synger til slutt i sangen; no life has killed the dream i dreamed. Ikke nokka liv som æ leve kan ta knekken på den drømmen, det livet æ har drømt om.
mandag 2. november 2009
søndag 13. september 2009
Preken til 15. søndag etter pinse
Prekentekst
Sal 116,12-16
Hvordan kan jeg gjengjelde Herren for alle hans velgjerninger mot meg? Jeg løfter frelsens beger og påkaller Herrens navn. Jeg vil innfri mine løfter til Herren i nærvær av hele hans folk. Det er dyrebart i Herrens øyne at hans fromme dør. Å, Herre, jeg er jo din tjener, din tjener og din trellkvinnes sønn. Du har løst mine lenker.
Preken
Du har løst mine lenker.
Enkelte ganger når jeg leser en bibeltekst, så er det ikke alle ting som vekker min interesse like mye. Og når jeg skal skrive preken over en bibeltekst, så er jeg ofte nødt til å ta noen valg, ha et fokus og prøve å si noe som betyr noe, prøve å vekke noe i dere som hører på, slik at dere kan gå ut etter gudstjenesten og forhåpentligvis ha fått med dere hva poenget var.
Du har løst mine lenker.
Det er ikke alle ganger jeg er like heldig med mine valg. Og jeg skal være ærlig, jeg lider av det samme syndromet som sikkert nittini prosent av norges befolkning har. Ja, jeg lir av prekensyndromet. Er jeg tilhører på en gudstjeneste og ikke prest, så kan du, i ni av ti tilfeller, være ganske så sikker på at jeg ikke har fått med meg halvparten en gang av det presten sa. Så jeg forsøker så godt jeg kan å ikke utløse prekensyndromet når jeg skriver mine egne prekener.
Du har løst mine lenker.
Det er ganske ærefullt å få lov til å være prest i dag. Jeg tror Honningsvåg kirke trives med kul på veggene. Jeg tror kirka trives når hun skal ta imot 36 konfirmanter som skal få bibel av menighetsrådet. Når hun skal ta imot to nydelige små barn i dåpen. Det er nesten som jeg kan føle at kirketårnet strekker seg enda litt lenger opp mot himmelen og at klokkene ringer ekstra energisk i dag. Det e noe særegent over vanlige gudstjenester der det ikke skjer noe spesielt. Og det er noe særegent over de søndagene når det skjer noe spesielt også. Slik som i dag. To barn skal vi ta imot i dåpen. Gabriel Alexander og Monique. To små gudsunder i dåpskjole, elsket av Gud og elsket av oss. Og vi skal ta imot konfirmantene som skal gå et år på konfirmansjonsundervisning. 36 gudsunder i ungdomsklær. Så det er ganske ærefullt å være prest i dag. Å få være prest og gi tilbake til Gud litt av det han gir oss.
Du har løst mine lenker.
Det er ei god setning salmisten avslutter med. Du har løst mine lenker. Salmisten føler seg fri. Fri fra alt som har tynget ham, fri fra alt som er vondt og vanskelig. Han trenger ikke bære det alene lenger. Det er som en slave eller en fange som settes fri, så fri føler han seg. Og av takknemlighet spør han Gud; hva kan jeg gjøre tilbake som kan måle seg med det du har gjort for meg?
Du har løst mine lenker.
Vi har mye å takke for, vi mennesker som er her i dag. På mange måter er vi kanskje verdensmestere i takknemlighet. Ja, vi sier til og med ”Takk for sist” hvis vi treffer hverandre på gata og ikke har sett hverandre siden forrige gang vi traff hverandre på gata. Akkurat i dag, når jeg ser alle dere som er kommet hit, som vil dele denne stunden med hverandre, så blir jeg nesten rørt av takknemlighet over at jeg får lov til å være med å dele denne dagen med dere. En egentlig helt vanlig søndag, men likevel en spesiell søndag.
Du har løst mine lenker.
Tenk å være helt fri. Vi er det, de fleste av oss. Noen av oss har ting som binder oss opp, både i oss og utenfor oss. Men det å kunne bli helt fri, det å kunne åpne opp armene og sinnet og si til seg selv; jeg er fri. Jeg er elsket. Jeg er skapt. Og jeg tror på en Gud som elsker meg, som tar vare på meg og som frigjør meg. Som ikke lar meg gå alene og stri med alt det jeg har å stri med. Jeg tror på den Jesus som hjalp oss. Som gikk i døden for oss og som seiret for oss. Den Jesus som viste oss nestekjærligheten og hva det ville si å være der for de som vi har rundt oss. Og jeg tror på den hellige ånd som kommer som en fønvind inn over livet mitt og tar meg til seg, gir meg styrke og krefter og håp, ikke minst håp.
Du har løst mine lenker.
Vi er frie mennesker, alle oss. Vi er heldige.
I dag er det 16 år siden Osloavtalen mellom Israel og den palestinske frigjøringsorganisasjonen organisasjonen PLO ble undertegnet. Et av mange forsøk på å skape fred og sette folk fri. Akkurat i dag, her og nå, er det millioner av mennesker som ikke har mat, vann, trygghet eller ro. Og det er krig eller krigsliknende tilstander i over 30 forskjellige områder i verden. Vi er frie mennesker. Og som salmisten, så spør vi oss kanskje, hva kan jeg gjøre i gjengjeld for den friheten? Jeg tror svaret er klart; vi kan hjelpe andre til det samme.
Du har løst mine lenker, sier salmeskriveren. Jeg er et fritt menneske.
Sal 116,12-16
Hvordan kan jeg gjengjelde Herren for alle hans velgjerninger mot meg? Jeg løfter frelsens beger og påkaller Herrens navn. Jeg vil innfri mine løfter til Herren i nærvær av hele hans folk. Det er dyrebart i Herrens øyne at hans fromme dør. Å, Herre, jeg er jo din tjener, din tjener og din trellkvinnes sønn. Du har løst mine lenker.
Preken
Du har løst mine lenker.
Enkelte ganger når jeg leser en bibeltekst, så er det ikke alle ting som vekker min interesse like mye. Og når jeg skal skrive preken over en bibeltekst, så er jeg ofte nødt til å ta noen valg, ha et fokus og prøve å si noe som betyr noe, prøve å vekke noe i dere som hører på, slik at dere kan gå ut etter gudstjenesten og forhåpentligvis ha fått med dere hva poenget var.
Du har løst mine lenker.
Det er ikke alle ganger jeg er like heldig med mine valg. Og jeg skal være ærlig, jeg lider av det samme syndromet som sikkert nittini prosent av norges befolkning har. Ja, jeg lir av prekensyndromet. Er jeg tilhører på en gudstjeneste og ikke prest, så kan du, i ni av ti tilfeller, være ganske så sikker på at jeg ikke har fått med meg halvparten en gang av det presten sa. Så jeg forsøker så godt jeg kan å ikke utløse prekensyndromet når jeg skriver mine egne prekener.
Du har løst mine lenker.
Det er ganske ærefullt å få lov til å være prest i dag. Jeg tror Honningsvåg kirke trives med kul på veggene. Jeg tror kirka trives når hun skal ta imot 36 konfirmanter som skal få bibel av menighetsrådet. Når hun skal ta imot to nydelige små barn i dåpen. Det er nesten som jeg kan føle at kirketårnet strekker seg enda litt lenger opp mot himmelen og at klokkene ringer ekstra energisk i dag. Det e noe særegent over vanlige gudstjenester der det ikke skjer noe spesielt. Og det er noe særegent over de søndagene når det skjer noe spesielt også. Slik som i dag. To barn skal vi ta imot i dåpen. Gabriel Alexander og Monique. To små gudsunder i dåpskjole, elsket av Gud og elsket av oss. Og vi skal ta imot konfirmantene som skal gå et år på konfirmansjonsundervisning. 36 gudsunder i ungdomsklær. Så det er ganske ærefullt å være prest i dag. Å få være prest og gi tilbake til Gud litt av det han gir oss.
Du har løst mine lenker.
Det er ei god setning salmisten avslutter med. Du har løst mine lenker. Salmisten føler seg fri. Fri fra alt som har tynget ham, fri fra alt som er vondt og vanskelig. Han trenger ikke bære det alene lenger. Det er som en slave eller en fange som settes fri, så fri føler han seg. Og av takknemlighet spør han Gud; hva kan jeg gjøre tilbake som kan måle seg med det du har gjort for meg?
Du har løst mine lenker.
Vi har mye å takke for, vi mennesker som er her i dag. På mange måter er vi kanskje verdensmestere i takknemlighet. Ja, vi sier til og med ”Takk for sist” hvis vi treffer hverandre på gata og ikke har sett hverandre siden forrige gang vi traff hverandre på gata. Akkurat i dag, når jeg ser alle dere som er kommet hit, som vil dele denne stunden med hverandre, så blir jeg nesten rørt av takknemlighet over at jeg får lov til å være med å dele denne dagen med dere. En egentlig helt vanlig søndag, men likevel en spesiell søndag.
Du har løst mine lenker.
Tenk å være helt fri. Vi er det, de fleste av oss. Noen av oss har ting som binder oss opp, både i oss og utenfor oss. Men det å kunne bli helt fri, det å kunne åpne opp armene og sinnet og si til seg selv; jeg er fri. Jeg er elsket. Jeg er skapt. Og jeg tror på en Gud som elsker meg, som tar vare på meg og som frigjør meg. Som ikke lar meg gå alene og stri med alt det jeg har å stri med. Jeg tror på den Jesus som hjalp oss. Som gikk i døden for oss og som seiret for oss. Den Jesus som viste oss nestekjærligheten og hva det ville si å være der for de som vi har rundt oss. Og jeg tror på den hellige ånd som kommer som en fønvind inn over livet mitt og tar meg til seg, gir meg styrke og krefter og håp, ikke minst håp.
Du har løst mine lenker.
Vi er frie mennesker, alle oss. Vi er heldige.
I dag er det 16 år siden Osloavtalen mellom Israel og den palestinske frigjøringsorganisasjonen organisasjonen PLO ble undertegnet. Et av mange forsøk på å skape fred og sette folk fri. Akkurat i dag, her og nå, er det millioner av mennesker som ikke har mat, vann, trygghet eller ro. Og det er krig eller krigsliknende tilstander i over 30 forskjellige områder i verden. Vi er frie mennesker. Og som salmisten, så spør vi oss kanskje, hva kan jeg gjøre i gjengjeld for den friheten? Jeg tror svaret er klart; vi kan hjelpe andre til det samme.
Du har løst mine lenker, sier salmeskriveren. Jeg er et fritt menneske.
tirsdag 25. august 2009
Preken 12. søndag etter pinse, 23. august 2009
Innledning
Vel møtt til gudstjeneste denne 12. Søndagen etter pinse. Det høres nesten ut som et husnummer eller noe, ikke sant. Bare en av mange av disse søndagene etter pinse, før adventen og det nye kirkeåret begynner. Men likevel, så kan dette bli en spesiell dag for oss alle, hvis vi vil at den skal være det. Det er bare hva vi gjør dagen til som gjør at den skiller seg ut fra alle de andre sagene, alle de andre søndagene i året. I dag er det en prekentekst som for mange kanskje er kjent, og for mange er den kanskje ikke kjent. I dag skal vi lese om fariseeren og tolleren som kommer samtidig til tempelet for å be. Fariseeren ber på vegne av seg selv og den rettferdige mannen han er, mens tolleren står helt bakerst uten å tørre så mye som å løfte blikket opp. Og det eneste han klarer å si, er et lite: vær meg synder nådig.
La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder…
Prekentekst
Luk 18,9-14
Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: 'Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.' Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: 'Gud, vær meg synder nådig!'Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»
Preken
Det er en skarp lignelse vi mottar i dag. Jesus fortalte den til ”noen som stolte på at de selv var rettferdige” og som ”så ned på alle andre”. Det er jo egentlig en helt okei bønn, den bønnen fariseeren kommer med, er det ikke? ”Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener”
Hmm… blir det riktig? Her kommer en oppegående, høyt utdannet mann til tempelet for å be. En mann med penger, en mann med respekt og anseelse i samfunnet. Det er jo tydelig, gjennom måten han ber på, at han egentlig er ganske høy på pæra. At suksessen hans har gått ham til hodet på en eller annen måte, slik han ser på seg selv og regner opp alt det han gjør. Det er egentlig ganske dumt, spør du meg, å heve seg slik over andre.
I bibelen står det mange kloke ord om bønn. Der finnes noen råd og vink om hvordan man kan be, og hvordan man kan være. noen av disse rådene finner vi i matteusevangeliet,, der Jesus lærer bort fadervår til disiplene: Når dere ber, skal dere ikke gjøre som hyklerne. De liker å stå i synagogene og på gatehjørnene og be for å vise seg for folk. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn.
Men når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.
Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. 8 Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges. La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.
Enkelt og konsist. Ikke fullpakket av en masse ord om ditt og datt, men enkel og lengtende.
Det er vanskelig det der med bønn. Jeg har alltid hatt vanskelig for å be høyt og spontant. Jeg har aldri vært vant til det, slik enkelte har. Og så finnes det jo så mange måter å be på, og så mange, ikke bare kristne retninger, men religiøse retninger i seg selv å gjøre det innenfor. Alle har sin måte å be på. Og kanskje visste ikke fariseeren noen annen måte å be på enn slik som han gjorde.
Jesus sa til de han ville undervise med denne lignelsen, at tolleren var den som gikk hjem rettferdig for gud, ikke fariseeren, siden tolleren ikke satte seg selv høyt, men fariseeren gjorde det. I nesten enhver film eller i ethvert skuespill, så har man en helt og en skurk. I alle fall tilsynelatende. Noen er på forhånd utpekt til å være skurk og noen utpekt til å være helt. Og gjett om vi blir overrasket når det ikke stemmer! Når rollene er snudd opp ned? Wow, tenker vi kanskje, går det an? Som når en som er dømt for en kriminell handling plutselig blir frikjent. Frits Moen for eksempel. Eller når noen som ser ut til å ikke kunne noe, plustelig kan noe. Som Susan Boyle i talentkonkurransen Britain’s got talent. Eller når den onkelen du elsket over alt på jord plutselig gjør noe utilgivelig mot deg eller noen som er nært deg. Når snilleste gutten i klassen banker opp søsteren sin. Når du finner ut at den trivelige nabodama har snakket dritt om deg bak din rygg.
Da får vi en liten ahaopplevelse, slik som vi gjør med denne teksten. Stilling, rang og rykte trenger ikke ha noe å si for hvilken person du er og hvordan du oppfører deg. Så enkelt er det. Men en ting er sikkert; det er plass til oss alle sammen. Både tolleren og fariseeren var i tempelet. Begge ba de på den måten de kunne der og da. Kanskje har fariseeren fått noen tips i etterkant. Kanskje har han blitt rettledet litt. Og kanskje tør tolleren neste gang han er i tempelet å faktisk løfte blikket mot himmelen.
Det er plass til oss alle sammen. ”I Gud hus er det mange rom”, sier Jesus. Og det stemmer. Der er rom for oss alle. Uansett om vi ber høyt og tydelig eller ikke i det hele tatt. Det er rom for oss. For ingen av oss er verken skurker eller helter. Vi er begge deler. Kampen mellom godt og ondt, mellom rett og galt går ikke mellom oss og naboen, men inni oss selv. Og da er det godt å vite at i kirken er det rom for oss, her kan vi finne ro og her kan vi finne oss selv.
Ære være…
Vel møtt til gudstjeneste denne 12. Søndagen etter pinse. Det høres nesten ut som et husnummer eller noe, ikke sant. Bare en av mange av disse søndagene etter pinse, før adventen og det nye kirkeåret begynner. Men likevel, så kan dette bli en spesiell dag for oss alle, hvis vi vil at den skal være det. Det er bare hva vi gjør dagen til som gjør at den skiller seg ut fra alle de andre sagene, alle de andre søndagene i året. I dag er det en prekentekst som for mange kanskje er kjent, og for mange er den kanskje ikke kjent. I dag skal vi lese om fariseeren og tolleren som kommer samtidig til tempelet for å be. Fariseeren ber på vegne av seg selv og den rettferdige mannen han er, mens tolleren står helt bakerst uten å tørre så mye som å løfte blikket opp. Og det eneste han klarer å si, er et lite: vær meg synder nådig.
La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder…
Prekentekst
Luk 18,9-14
Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: 'Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.' Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: 'Gud, vær meg synder nådig!'Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»
Preken
Det er en skarp lignelse vi mottar i dag. Jesus fortalte den til ”noen som stolte på at de selv var rettferdige” og som ”så ned på alle andre”. Det er jo egentlig en helt okei bønn, den bønnen fariseeren kommer med, er det ikke? ”Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener”
Hmm… blir det riktig? Her kommer en oppegående, høyt utdannet mann til tempelet for å be. En mann med penger, en mann med respekt og anseelse i samfunnet. Det er jo tydelig, gjennom måten han ber på, at han egentlig er ganske høy på pæra. At suksessen hans har gått ham til hodet på en eller annen måte, slik han ser på seg selv og regner opp alt det han gjør. Det er egentlig ganske dumt, spør du meg, å heve seg slik over andre.
I bibelen står det mange kloke ord om bønn. Der finnes noen råd og vink om hvordan man kan be, og hvordan man kan være. noen av disse rådene finner vi i matteusevangeliet,, der Jesus lærer bort fadervår til disiplene: Når dere ber, skal dere ikke gjøre som hyklerne. De liker å stå i synagogene og på gatehjørnene og be for å vise seg for folk. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn.
Men når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.
Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. 8 Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges. La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.
Enkelt og konsist. Ikke fullpakket av en masse ord om ditt og datt, men enkel og lengtende.
Det er vanskelig det der med bønn. Jeg har alltid hatt vanskelig for å be høyt og spontant. Jeg har aldri vært vant til det, slik enkelte har. Og så finnes det jo så mange måter å be på, og så mange, ikke bare kristne retninger, men religiøse retninger i seg selv å gjøre det innenfor. Alle har sin måte å be på. Og kanskje visste ikke fariseeren noen annen måte å be på enn slik som han gjorde.
Jesus sa til de han ville undervise med denne lignelsen, at tolleren var den som gikk hjem rettferdig for gud, ikke fariseeren, siden tolleren ikke satte seg selv høyt, men fariseeren gjorde det. I nesten enhver film eller i ethvert skuespill, så har man en helt og en skurk. I alle fall tilsynelatende. Noen er på forhånd utpekt til å være skurk og noen utpekt til å være helt. Og gjett om vi blir overrasket når det ikke stemmer! Når rollene er snudd opp ned? Wow, tenker vi kanskje, går det an? Som når en som er dømt for en kriminell handling plutselig blir frikjent. Frits Moen for eksempel. Eller når noen som ser ut til å ikke kunne noe, plustelig kan noe. Som Susan Boyle i talentkonkurransen Britain’s got talent. Eller når den onkelen du elsket over alt på jord plutselig gjør noe utilgivelig mot deg eller noen som er nært deg. Når snilleste gutten i klassen banker opp søsteren sin. Når du finner ut at den trivelige nabodama har snakket dritt om deg bak din rygg.
Da får vi en liten ahaopplevelse, slik som vi gjør med denne teksten. Stilling, rang og rykte trenger ikke ha noe å si for hvilken person du er og hvordan du oppfører deg. Så enkelt er det. Men en ting er sikkert; det er plass til oss alle sammen. Både tolleren og fariseeren var i tempelet. Begge ba de på den måten de kunne der og da. Kanskje har fariseeren fått noen tips i etterkant. Kanskje har han blitt rettledet litt. Og kanskje tør tolleren neste gang han er i tempelet å faktisk løfte blikket mot himmelen.
Det er plass til oss alle sammen. ”I Gud hus er det mange rom”, sier Jesus. Og det stemmer. Der er rom for oss alle. Uansett om vi ber høyt og tydelig eller ikke i det hele tatt. Det er rom for oss. For ingen av oss er verken skurker eller helter. Vi er begge deler. Kampen mellom godt og ondt, mellom rett og galt går ikke mellom oss og naboen, men inni oss selv. Og da er det godt å vite at i kirken er det rom for oss, her kan vi finne ro og her kan vi finne oss selv.
Ære være…
søndag 9. august 2009
Preken til 10. sødag etter pinse
Prekentekst: Salme 8:4-10
Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det? Du gjorde ham lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet. Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter: Sauer og okser, alle sammen, ja, også de ville dyr i marken, fuglen i luften og fisken i sjøen, alt som ferdes på havets stier. Herre, vår Gud, hvor herlig ditt navn er over hele jorden!
Preken
Hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?
Hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?
Det er med stor undring salmisten ser opp mot himmelen. Jeg kan ikke annet enn tenke at han måtte ha følt seg bitte liten og ubetydelig i møte med universet, i møte med den himmelen som han egentlig ikke forsto; egentlig ikke hadde forkunnskaper for å forstå. Og så å vende det til å tille seg det spørsmålet; Hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?
Fascinasjonen over stjernehimmelen og tanken på de uendelige dimensjonene universet måtte ha, gjør ikke at salmisten undrer seg over Guds eksistens. Nei, han undrer seg over det utrolige at Gud har omsorg for oss mennesker. Og om vi forsøker å forlenge salmistens tankerekker, så dreier det seg til slutt om det å kunne tro på at vi er elsket av Gud. Elsket av Gud; skaperen og opprettholderen av alt liv.
Vi er skapte av Gud. Av kjærlighet og til et liv i kjærlighet. Vi er skapt i Guds bilde. Og vi er satt til forvaltere av den verden vi lever i. Vi har fått et utgangspunkt som ingen andre skapninger i verden har fått. Vi er skapt med et intellekt. Med fri vilje. Med kjærlighet og omtanke. Som Guds barn. Med våre styrker og svakheter, med våre gode egenskaper og talenter.
Det lille, skjøre barnet som kommer til verden. Som vokser opp og som har hele jorden for sine føtter. Den skjøre skapningen som så lett forsvinner. Den er satt til forvalter. Den er verdig en kjærlighet som er på mange måter ubegripelig. Mennesket.
Hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?
Kjærligheten er ikke at vi har elsket Gud, men at Gud har elsket oss, sier et bibelsted til oss. Og Gud har virkelig elsket oss, slik vi er skapt; med alle de mulighetene vi har. Spørsmålet er bare hva vi gjør med det utgangspunktet som er gitt oss. Roter vi det bort, eller bruker vi det på en fornuftig måte. Vi er alle sammen forskjellige. Og vi har forskjellige evner og forskjellige måter å være på. Noen av oss er flinke til å knytte kontakt med andre mennesker, være til selskap og trøst. Andre igjen er flinke til å tjene penger og kanskje også flinke til å gi bort de pengene som man ikke selv behøver. Andre igjen kan synge eller spille piano eller gitar og slik bidrar til å glede de rundt seg. Noen kan skrive og formulere seg. Andre er flinke til å finne ut hva som feiler deg når du er syk. Og andre igjen lærer barna dine å lese og skrive.
Vi har alle våre egenskaper. Og vi bruker dem forhåpentligvis så godt vi kan. Vi har være nådegaver, og vi er satt til å bruke disse våre egenskaper til det beste for vår neste, til det beste for fellesskapet. Men vi kan alle også gjøre å mye bedre. Vi kan alle sammen la oss smitte litt av salmistens store undring. Hvorfor akkurat oss? Hvorfor er akkurat vi blitt overskylt av en slik kjærlighet? Hvorfor har akkurat vi fått et slikt utgangspunkt? Det må vel være fordi vi skal bruke det. for at vi skal være kanalen videre for Guds kjærlighet. Fordi vi skal vise andre kjærlighet. De som ikke ennå har sett sitt eget utgangspunkt. Og de som lider under disse som ikke har oppdaget hvor heldige vi egentlig er.
I dag er det 64 år siden atombomben slo ned over Nagasaki. Et av de virkelige bevisene på vår uvitenhet og vår mangel på kjærlighet. Slutten på en stor krig og ufattelige lidelser. Men til hvilken pris? 40 prosent av byen ble jevnet med jorden. I løpet av et år var 70 000 av en befolkning på 270 000 omkommet. Når det utgangpunktet vi har fått i gave blir brukt til ødeleggelse for andre mennesker, da kommer vi til kort. Gang på gang. Og det får meg til å stille salmistens spørsmål en gang til, men med en helt annen undertone;
Hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?
Og kanskje vokser det inntykket av Guds kjærlighet til oss opp til nye høyder. For selv om vi bryter hverandre ned, sulter hverandre ut, dreper hverandre, ødelegger planeten og misbruker enhver liten flik av vår virkelighet, så stopper ikke Guds kjærlighet til oss. Det gjelder bare at vi alle sammen klarer å innse det før det er for sent for oss. Før Hiroshima og Nagasaki gjentar seg.
Flyktningeleire skulle vært tomme. Mennesker skulle ikke vært nødt til å sove på gatene. Ikke vært nødt til å selge kroppen sin for å overleve. Det er her vi som har så vi klarer oss, og de av oss som har i overflod og om flagger ut og flytter formuen til Sveits kommer inn. Likevekt. Lik fordeling. Guds kjærlighet videreformidlet og satt ut i livet.
Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det? Du gjorde ham lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet. Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter: Sauer og okser, alle sammen, ja, også de ville dyr i marken, fuglen i luften og fisken i sjøen, alt som ferdes på havets stier. Herre, vår Gud, hvor herlig ditt navn er over hele jorden!
Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det? Du gjorde ham lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet. Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter: Sauer og okser, alle sammen, ja, også de ville dyr i marken, fuglen i luften og fisken i sjøen, alt som ferdes på havets stier. Herre, vår Gud, hvor herlig ditt navn er over hele jorden!
Preken
Hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?
Hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?
Det er med stor undring salmisten ser opp mot himmelen. Jeg kan ikke annet enn tenke at han måtte ha følt seg bitte liten og ubetydelig i møte med universet, i møte med den himmelen som han egentlig ikke forsto; egentlig ikke hadde forkunnskaper for å forstå. Og så å vende det til å tille seg det spørsmålet; Hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?
Fascinasjonen over stjernehimmelen og tanken på de uendelige dimensjonene universet måtte ha, gjør ikke at salmisten undrer seg over Guds eksistens. Nei, han undrer seg over det utrolige at Gud har omsorg for oss mennesker. Og om vi forsøker å forlenge salmistens tankerekker, så dreier det seg til slutt om det å kunne tro på at vi er elsket av Gud. Elsket av Gud; skaperen og opprettholderen av alt liv.
Vi er skapte av Gud. Av kjærlighet og til et liv i kjærlighet. Vi er skapt i Guds bilde. Og vi er satt til forvaltere av den verden vi lever i. Vi har fått et utgangspunkt som ingen andre skapninger i verden har fått. Vi er skapt med et intellekt. Med fri vilje. Med kjærlighet og omtanke. Som Guds barn. Med våre styrker og svakheter, med våre gode egenskaper og talenter.
Det lille, skjøre barnet som kommer til verden. Som vokser opp og som har hele jorden for sine føtter. Den skjøre skapningen som så lett forsvinner. Den er satt til forvalter. Den er verdig en kjærlighet som er på mange måter ubegripelig. Mennesket.
Hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?
Kjærligheten er ikke at vi har elsket Gud, men at Gud har elsket oss, sier et bibelsted til oss. Og Gud har virkelig elsket oss, slik vi er skapt; med alle de mulighetene vi har. Spørsmålet er bare hva vi gjør med det utgangspunktet som er gitt oss. Roter vi det bort, eller bruker vi det på en fornuftig måte. Vi er alle sammen forskjellige. Og vi har forskjellige evner og forskjellige måter å være på. Noen av oss er flinke til å knytte kontakt med andre mennesker, være til selskap og trøst. Andre igjen er flinke til å tjene penger og kanskje også flinke til å gi bort de pengene som man ikke selv behøver. Andre igjen kan synge eller spille piano eller gitar og slik bidrar til å glede de rundt seg. Noen kan skrive og formulere seg. Andre er flinke til å finne ut hva som feiler deg når du er syk. Og andre igjen lærer barna dine å lese og skrive.
Vi har alle våre egenskaper. Og vi bruker dem forhåpentligvis så godt vi kan. Vi har være nådegaver, og vi er satt til å bruke disse våre egenskaper til det beste for vår neste, til det beste for fellesskapet. Men vi kan alle også gjøre å mye bedre. Vi kan alle sammen la oss smitte litt av salmistens store undring. Hvorfor akkurat oss? Hvorfor er akkurat vi blitt overskylt av en slik kjærlighet? Hvorfor har akkurat vi fått et slikt utgangspunkt? Det må vel være fordi vi skal bruke det. for at vi skal være kanalen videre for Guds kjærlighet. Fordi vi skal vise andre kjærlighet. De som ikke ennå har sett sitt eget utgangspunkt. Og de som lider under disse som ikke har oppdaget hvor heldige vi egentlig er.
I dag er det 64 år siden atombomben slo ned over Nagasaki. Et av de virkelige bevisene på vår uvitenhet og vår mangel på kjærlighet. Slutten på en stor krig og ufattelige lidelser. Men til hvilken pris? 40 prosent av byen ble jevnet med jorden. I løpet av et år var 70 000 av en befolkning på 270 000 omkommet. Når det utgangpunktet vi har fått i gave blir brukt til ødeleggelse for andre mennesker, da kommer vi til kort. Gang på gang. Og det får meg til å stille salmistens spørsmål en gang til, men med en helt annen undertone;
Hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?
Og kanskje vokser det inntykket av Guds kjærlighet til oss opp til nye høyder. For selv om vi bryter hverandre ned, sulter hverandre ut, dreper hverandre, ødelegger planeten og misbruker enhver liten flik av vår virkelighet, så stopper ikke Guds kjærlighet til oss. Det gjelder bare at vi alle sammen klarer å innse det før det er for sent for oss. Før Hiroshima og Nagasaki gjentar seg.
Flyktningeleire skulle vært tomme. Mennesker skulle ikke vært nødt til å sove på gatene. Ikke vært nødt til å selge kroppen sin for å overleve. Det er her vi som har så vi klarer oss, og de av oss som har i overflod og om flagger ut og flytter formuen til Sveits kommer inn. Likevekt. Lik fordeling. Guds kjærlighet videreformidlet og satt ut i livet.
Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det? Du gjorde ham lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet. Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter: Sauer og okser, alle sammen, ja, også de ville dyr i marken, fuglen i luften og fisken i sjøen, alt som ferdes på havets stier. Herre, vår Gud, hvor herlig ditt navn er over hele jorden!
mandag 6. juli 2009
Den endeløse dommen?
Her sitter jeg, på flyplassen og "slår ihjel" tid før flyet mitt skal gå. Og rundt i hodet mitt surrer tekstene fra gårdagens gudstjeneste, om baktalelse, om dom og det å dømme, og om Kain som slo ihjel Abel. Jeg må publisere de for dere, slik at dere skjønner hva jeg tenker på:
Jak 4,11-12
Ikke baktal hverandre, mine søsken. Den som baktaler en bror eller dømmer en bror, baktaler loven og dømmer loven. Men dersom du dømmer loven, da gjør du ikke hva den sier, men setter deg til doms over den. Det er én som er lovgiver og dommer, han som har makt både til å frelse og til å ødelegge. Men hvem er du som dømmer din neste?
1 Mos 4,8-15
Siden sa Kain til sin bror Abel: «Kom, så går vi ut på marken!» Og mens de var der ute, fór Kain løs på sin bror Abel og slo ham i hjel. Da sa Herren til Kain: «Hvor er din bror Abel?» Han svarte: «Jeg vet ikke. Skal jeg vokte min bror?» Da sa Herren: «Hva er det du har gjort? Hør, din brors blod roper til meg fra jorden! Nå skal du være bannlyst fra den jord som åpnet munnen og tok imot din brors blod fra din hånd! Når du dyrker marken, skal den ikke mer gi deg sin grøde. Hjemløs og fredløs skal du være på jorden.» Da sa Kain til Herren: «Min straff er så stor at jeg ikke kan bære den. Se, i dag driver du meg bort fra landet. Jeg må gjemme meg for deg. Jeg blir hjemløs og fredløs på jorden, og den som finner meg, kommer til å slå meg i hjel.» Men Herren sa til ham: «Nei! Slår noen Kain i hjel, skal det hevnes sju ganger.» Og Herren satte et merke på Kain for at ingen som møtte ham, skulle drepe ham.
Matt 7,1-5
Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Eller hvordan kan du si til din bror: 'La meg ta flisen ut av øyet ditt', når det er en bjelke i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av din brors øye.
Det er harde ord. Og det er kloke ord. For hvem er flinkere enn oss mennesker til å dømme de som står ved siden av oss? Vi dømmer på forhånd, vi snakker stygt om andre bak deres rygg og vi er så fullspekkede av fordommer at det halve kunne ha vært nok. Det gjelder oss alle på en eller annen måte. Har vi ikke fordommer mot mennesker med en annen hudfarge enn oss, så har vi fordommer mot naboen som nettopp har kjøpt seg ny bil. Eller vi har fordommer mot ungjenta som ble gravid så alt for tidlig. Eller den konservative kristne som er imot homofilt ekteskap. Listen er lang, uten tvil. Der er alltid ett eller annet som vi ikke liker, som vi er misunnelige på eller som vi mener skulle ha vært annerledes. Bare tenk etter; du finner nok noe du også.
Og så kommer disse tekstene. På en helt vanlig søndag. Og folkene i kirkebenken får kanskje litt sjokk. Og så får de den; "nå skulle naboen min ha vært her og hørt! Den satt tenker jeg, endelig sier presten det som den og den og den skulle ha hørt. Hah!"
Jiis... Jeg sier bare; fei for di ega dør først!
Vi har alle en bjelke i vårt øye, på en eller annen måte. Og den tar tid å pirke ut. Men den MÅ ut, før vi kan i det hele tatt begynne med å instruere andre i hvordan de skal leve. Se på meg; her kommer jeg, ung kvinnelig prest til helt ny plass. Jeg gjør ting å andre måter enn det somo har vært gjort før. Tro ikke at det ikke prates om det. Og kan hende kommer bare en brøkdel tilbake til meg. Nå skulle dette ikke være noe forsvar for meg selv, men det var kun et eksempel. For er det en ting som ikke lager noe annet enn dårlig stemning og såre følelser, så er det baksnakking og sladder. Jeg kaller det for bygdedyrets lillebror. - skrekkelig glad i kaffe med melk i og kaker til.
Si meg, er det ikke bedre å gå direkte til den personen man har problemer med og si det rett ut? Så får man ta det derfra. Har man ikke "guts" til å gjøre det, så bør man da også holde seg for god til å bringe sladder og visvas ut til andre. Les tekstene en gang til. Sakte. Og nøye. Se hva de sier. Det er en vekker til oss alle, virkelig.
Kain går så langt som til å drepe sin bror på grunn av misunnelse. Og han er totalt likegyldig i etterkant. Går vi så langt i vår fordømmelse og våre handlinger? Det finnes flere måter å drepe et menneske på enn å slå det ihjel, husk det. Den farligste måten er å bryte det ned ved hjelp av ord.
Det er ikke opp til oss å dømme det mennesket som står ved siden av oss. Dømmer du den som står ved siden av deg, har du ikke mulighet til å kunne se for et flott menneske det er. Og når du ikke har mulighet til å se hvilket flott menneske det er, så har du heller ikke muligheten til å la deg engasjere. Det motsatte av kjærlighet er ikke hat; det er likegyldighet. Og med den dommen vi enkeltmennesker har så lett for å komme med ovenfor andre, kommer likegyldigheten snikende. Og hvilken verden er det vi skaper da? Hvem er du som dømmer din neste?
Hvem er du som dømmer din neste?
Jak 4,11-12
Ikke baktal hverandre, mine søsken. Den som baktaler en bror eller dømmer en bror, baktaler loven og dømmer loven. Men dersom du dømmer loven, da gjør du ikke hva den sier, men setter deg til doms over den. Det er én som er lovgiver og dommer, han som har makt både til å frelse og til å ødelegge. Men hvem er du som dømmer din neste?
1 Mos 4,8-15
Siden sa Kain til sin bror Abel: «Kom, så går vi ut på marken!» Og mens de var der ute, fór Kain løs på sin bror Abel og slo ham i hjel. Da sa Herren til Kain: «Hvor er din bror Abel?» Han svarte: «Jeg vet ikke. Skal jeg vokte min bror?» Da sa Herren: «Hva er det du har gjort? Hør, din brors blod roper til meg fra jorden! Nå skal du være bannlyst fra den jord som åpnet munnen og tok imot din brors blod fra din hånd! Når du dyrker marken, skal den ikke mer gi deg sin grøde. Hjemløs og fredløs skal du være på jorden.» Da sa Kain til Herren: «Min straff er så stor at jeg ikke kan bære den. Se, i dag driver du meg bort fra landet. Jeg må gjemme meg for deg. Jeg blir hjemløs og fredløs på jorden, og den som finner meg, kommer til å slå meg i hjel.» Men Herren sa til ham: «Nei! Slår noen Kain i hjel, skal det hevnes sju ganger.» Og Herren satte et merke på Kain for at ingen som møtte ham, skulle drepe ham.
Matt 7,1-5
Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Eller hvordan kan du si til din bror: 'La meg ta flisen ut av øyet ditt', når det er en bjelke i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av din brors øye.
Det er harde ord. Og det er kloke ord. For hvem er flinkere enn oss mennesker til å dømme de som står ved siden av oss? Vi dømmer på forhånd, vi snakker stygt om andre bak deres rygg og vi er så fullspekkede av fordommer at det halve kunne ha vært nok. Det gjelder oss alle på en eller annen måte. Har vi ikke fordommer mot mennesker med en annen hudfarge enn oss, så har vi fordommer mot naboen som nettopp har kjøpt seg ny bil. Eller vi har fordommer mot ungjenta som ble gravid så alt for tidlig. Eller den konservative kristne som er imot homofilt ekteskap. Listen er lang, uten tvil. Der er alltid ett eller annet som vi ikke liker, som vi er misunnelige på eller som vi mener skulle ha vært annerledes. Bare tenk etter; du finner nok noe du også.
Og så kommer disse tekstene. På en helt vanlig søndag. Og folkene i kirkebenken får kanskje litt sjokk. Og så får de den; "nå skulle naboen min ha vært her og hørt! Den satt tenker jeg, endelig sier presten det som den og den og den skulle ha hørt. Hah!"
Jiis... Jeg sier bare; fei for di ega dør først!
Vi har alle en bjelke i vårt øye, på en eller annen måte. Og den tar tid å pirke ut. Men den MÅ ut, før vi kan i det hele tatt begynne med å instruere andre i hvordan de skal leve. Se på meg; her kommer jeg, ung kvinnelig prest til helt ny plass. Jeg gjør ting å andre måter enn det somo har vært gjort før. Tro ikke at det ikke prates om det. Og kan hende kommer bare en brøkdel tilbake til meg. Nå skulle dette ikke være noe forsvar for meg selv, men det var kun et eksempel. For er det en ting som ikke lager noe annet enn dårlig stemning og såre følelser, så er det baksnakking og sladder. Jeg kaller det for bygdedyrets lillebror. - skrekkelig glad i kaffe med melk i og kaker til.
Si meg, er det ikke bedre å gå direkte til den personen man har problemer med og si det rett ut? Så får man ta det derfra. Har man ikke "guts" til å gjøre det, så bør man da også holde seg for god til å bringe sladder og visvas ut til andre. Les tekstene en gang til. Sakte. Og nøye. Se hva de sier. Det er en vekker til oss alle, virkelig.
Kain går så langt som til å drepe sin bror på grunn av misunnelse. Og han er totalt likegyldig i etterkant. Går vi så langt i vår fordømmelse og våre handlinger? Det finnes flere måter å drepe et menneske på enn å slå det ihjel, husk det. Den farligste måten er å bryte det ned ved hjelp av ord.
Det er ikke opp til oss å dømme det mennesket som står ved siden av oss. Dømmer du den som står ved siden av deg, har du ikke mulighet til å kunne se for et flott menneske det er. Og når du ikke har mulighet til å se hvilket flott menneske det er, så har du heller ikke muligheten til å la deg engasjere. Det motsatte av kjærlighet er ikke hat; det er likegyldighet. Og med den dommen vi enkeltmennesker har så lett for å komme med ovenfor andre, kommer likegyldigheten snikende. Og hvilken verden er det vi skaper da? Hvem er du som dømmer din neste?
Hvem er du som dømmer din neste?
torsdag 25. juni 2009
onsdag 24. juni 2009
Tjolahopp tjobing!
Joda, det skifter fort her oppe.
I går var det fantastisk vær til å være her. Så det ble sankthansfeiring i fjæra med bål og grill og vassing og leiting etter tangsprell og kaffekoking og banan-og-melkesjokolade-på-grillen-dessert. Og etterpå ble det fisking i blikkstille fjellvann til klokka ble halv tolv. Med andre ord en knalldag som man kan leve lenge på.
For i dag er det nok en gang surt og kaldt ute. Regn, vind og bare noen få grader.
Så ja, det skifter fort. Heldige var de iallefall, paret som jeg vigde i går klokka to i solsteiken!
Så nåh. I dag får jeg besøk langveis fra. Og blir gressenke i eget hus til over helga. Frem med filmene! Sløvings på soffan! Huhu, særlig med dette tempoet...
Men nuh må jeg gå, prosten kommer inn døra i hvert øyeblikk...
I går var det fantastisk vær til å være her. Så det ble sankthansfeiring i fjæra med bål og grill og vassing og leiting etter tangsprell og kaffekoking og banan-og-melkesjokolade-på-grillen-dessert. Og etterpå ble det fisking i blikkstille fjellvann til klokka ble halv tolv. Med andre ord en knalldag som man kan leve lenge på.
For i dag er det nok en gang surt og kaldt ute. Regn, vind og bare noen få grader.
Så ja, det skifter fort. Heldige var de iallefall, paret som jeg vigde i går klokka to i solsteiken!
Så nåh. I dag får jeg besøk langveis fra. Og blir gressenke i eget hus til over helga. Frem med filmene! Sløvings på soffan! Huhu, særlig med dette tempoet...
Men nuh må jeg gå, prosten kommer inn døra i hvert øyeblikk...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
